Det er sommer i Nepal
Barbeinte gategutter, funksjonshemmede tiggere, musikanter og gateselgere – ofte unge kvinner med et barn på ryggen- er noe av det som preger gatebildet i turiststrøkene i Kathmandu. Tilsynelatende utrøttelige vandrer selgerne opp og ned de smale, trafikkerte gatene. Forsøker å komme på talefot med turister i håp om å få solgt tigerbalsam, billige smykker eller en lokalprodusert fløyte. Men det er tøfft om dagen. Sommeren betyr “off season” og regntid, og turistene er få. De blir færre og færre ettersom dagene går, og mulighetene for å få solgt noe blir mindre dag for dag. Dessuten er det mange om beinet, mange forsøker å livnære seg på turistene, men tre måneder er det skikkelig “bad business” for de fleste.
Ukene går, folk kommer og går, regnskurene det samme. Endelig er sensommeren her, regnet avtar. Trafikken tar seg sakte opp igjen, turistene kommer tilbake også i år. Årets sesong lover bra til tross for politiske problemer. Smilene er tilbake i gateselgerenes ansikter.
Jeg treffer stadig på blide Maya – det er alltid et strålende smil som møter meg selv om livet er vanskelig. Hun er en av kvinnene som tråkker turiststrøket Thamel for å tjene noen rupees til livets opphold. Etterhvert har vi blitt bedre kjent, ettersom vi slår av en prat i ny og ne. Hun snakker litt engelsk – har lært seg det ettersom hun stadig er i kontakt med turister. Hun ble glad for å se meg igjen da jeg kom tilbake i vår og hun gav meg en presang – i håp om at jeg ville gjøre en handel selvfølgelig. Og jeg kan jo ikke gjøre annet enn å kjøpe en liten veske. Hun jobber hardt og gjør så godt hun kan for å få endene til å møtes. Hver dag er hun på plass – fra tidlig om morgenen til sen kveld.
En dag i juli inviterte hun med meg hjem på “chai”(te), og noen dager før jeg dro tilbake til India laget hun “dal bhat” til meg, Nepals nasjonalrett. En skikkelig god, hjemmelaget “dal bhat” med ris og det som høre med er et utmerket måltid etter min smak. Folk flest i Nepal spiser det to ganger om dagen, med litt variasjon av tilbehøret.
Jeg var som sagt hjemme hos Maya, et rom på 15 m2, en seng og fem mennesker. Maya er 27 år. Giftet seg som 16-åring, som vanlig er for de fleste jentene i Nepal. Ekteskapet var ikke så bra og for 3-4 år siden flyttet hun fra mannen sin med sine to små barn. Maya har ingen skolegang, å gå til det skrittet å flytte ut var en tøff avgjørelse, og ganske uvanlig for ei jente i Nepal. Det er de færreste jentene som har en utdannelse. Mange foreldre – spesielt på landsbygda – ser ikke vitsen i at jentene skal gå på skole – de skal jo allikevel bare være hjemme å lage “dal bhat” og føde barn!
Helst guttebarn da – det er det alle ønsker seg. Det er kostbart å ha jenter for de skal giftes bort og det er ingen billig afære hvor jentas familie må betale hele gildet i tillegg til medgift. I avisen her om dagen var det bilde av en ung kvinne som hadde blitt banket opp av mannen fordi hun hadde født en datter! Tragisk, men vi får tro det hører med til sjeldenhetene. Uansett – jentene har små muligheter på egenhånd, og de som av en eller annen grunn ikke har en mann til å forsørge seg ender ofte opp som barpiker eller prostituerte i Kathmandu. Det har i hvertfall Maya en klar oppfatning om – det blir ikke aktuelt – før skal hun sulte.
Hun flyttet, men hva skulle Maya gjøre? Hun fikk seg dette lille krypinnet i Kathmandu og så eneste muligheten til å livnære seg som gateselger. Det er harde vilkår med to døtre. To viltre, søte småjenter – Pretty på 4 år og Kritti på 6 år. Det er ingen hjelp å få fra barne faren, kvinnenes rettigheter ved skilsmisse er ikke prioritert. Her må man klare seg som best en kan – hver og en. Foreldrene har heller ingenting å hjelpe med. De forventer at barna skal ordne opp for dem på sine gamle dager, men det er spesielt sønnenes ansvar.
Huset Maya bor i ligger ca 15 minutters gange fra hotellet mitt. I det lille rommet står en bred seng, en kommode med en ødelagt reiseTV, en fotdreven symaskin og noen kartonger med noen klær og sengetøy. I et hjørne står et lite skap med kjøkkenutstyr og en benk som er kjøkkenet – med en karosin brenner til å lage “dal bhat” og “chai” på. Veggene vitner om at de en gang var hvitmalte. Fargerike plakater dekorerer den ene veggen. Et bilde av to hvite duer og teksten “There is no way to peace – peace is the way”. En annen plakat med blomster, et rødt hjerte og med teksten “WELCOME”, og et lite bilde med Jesus på korset.
På den andre veggen er et vindu med knust glass og en smal dør som står åpen – den vender ut på en søplefylling med rotter og mus, kyllinger og geiter. Her bor hun sammen med sine to døtre og to yngre søstre.
Hun forteller at hun er eldst i søskenflokken på 6 gjenlevende, 4 av søskene er døde. Den yngste søsteren er Sobida paa 14 år, hun går på skole i Kathmandu og liker seg godt her. De offentlige skolene i Nepal har et dårlig rykte. Det fortelles at lærere ofte uteblir og at det er stadig skoleferier noe som selvfølgelig går ut over undervisningen. Ungene er dårlig skolert og mange stryker til den nasjonale årsprøven og må gå om igjen. Gode lærere er ikke proritert og engelskundervisningen er minimal. De siste årene har det åpnet flere privatskoler av en helt annen standard. Disse fungerer bra. Det koster naturlig nok mere å gå på disse skolene, så dette er ikke et alternativ for lavkaste folket. Med skolepenger, bøker, skole uniform og annet utstyr blir det ikke gjennnomførbart for en fattig familie.
Den andre søsteren er 16 år, hun gikk noen år på skolen hjemme i landsbyen, men likte seg ikke og sluttet. Hun bodde hos foreldene frem til bare få uker siden, men Maya tok henne med til Kathmandu fordi hun er syk. Vi fikk henne til et sykehus for en grundig undersøkelse og de fant årsaken til de kraftige smertene i magen. Hun har gått på medisin i flere uker og begynner å bli bedre.
Jeg spør om barnefaren kan hjelpe henne økonomisk? Men Maya rister bedrøvet på hodet. Nei, han bor sammen med en ennen dame og har nok med sitt. Når Maya tar barna med en skjelden gang til Pokhara, treffer de faren. Ellers har de lite kontakt.
Jeg spør om foreldrene. De bor i en landsby et stykke fra Pokhara, som ligger 8 timer med buss vest for Kathmandu. Faren er farmer – de deler et lite landstykke med en nabo hvor det dyrkes grønnsaker og ris. Faren hadde jobb før, men måtte slutte pga dårlig syn. Ved en ulykke noen år tidligere, var han så uheldig å få en splint i øyet som ødela synet helt på det høyre øyet.
Dette er første gangen Maya forteller meg om problemene hun har med å få endene til å møtes. Hun skylder 2 måneder husleie, og matprisene har steget kraftig, og med 5 personer i kosten……. ja, hun skal selge mange vesker til 100 rs (8 kr) for å få ting til å henge sammen. Men det er noe positivt også, hun forteller at en dame fra Australia sponser Pritty – hun betaler for skolegang og det hun trenger der. Maya’s største ønske er å finne noen som kan sponse den eldste datteren og søsteren, slik at de er sikret skolegang ihvertfall noen år fremover.
Jeg får servert en ekte Nepali masala chai. Den er det Sobida som står for og Maya tilbereder “dal bhat”. Jentene har skolenfri i dag og morer seg over at de kan se seg selv i kamera mitt.
“Bordet” dekkes på det slitte murgulvet. Alt settes utover på en utbrettet godt brukt avis. Ris (bhat), linsesuppe (dal), noen oppkuttede, rå grønnsaker, grønnsaks curry, yoghurt og hot pickels fordeles på tallerkenene. Det er gjort ekstra ut av måltidet i dag fordi jeg er på besøk. Vi spiser med fingrene som vanlig er og avslutter måltidet med nok en chai.
Maya og jeg går tilbake til Thamel. Jeg går hjem og Maya på jobb, det er tidlig på ettermiddagen og været er bra. Jeg er tankefull. Så mange mennesker sliter og så mange trenger hjelp her i Nepal, spesielt barna. Det antas f.eks å være ca 1000 gatebarn i Kathmandu av forskjellige årsaker. Enten sliter familier økonomisk og sender barna på gata for å jobbe, eller det er problemer i hjemmet som gjør at ungene rømmer hjemmefra. Alkoholproblemer i fattige hjem er ikke uvanlig. Skilsmisser driver også barna ut fordi det i et eventuelt nytt ekteskap ikke aksepteres andres barn. Det er mange barnehjem i Kathmandu og ellers i Nepal, og mange frivillige organisasjoner jobber med problemet, men behovet for hjelp er stort.
Jeg begynner å kjenne Maya og familien hennes og vil gjerne hjelpe med det jeg kan. Det koster så lite for oss i velstands Norge. For 1000 kr kan jeg batale for 1 års skolegang for enten Sobila eller Kritti, samt sørge for at jentene har det de trenger av skolemateriell.
Så er det noen som føler for å hjelpe Maya kan dere sende meg en e-post : linebtd@yahoo.no
