ET TALENDE BILDE

P1160110.JPG

Jeg liker dette bildet. Det er saa typisk for Varanasi. Salg av klaer og tekstiler i “gailene” saa det er noen ganger nesten ikke framkommelig, gude-bilder paa veggen til hoeyre, et lite tempel til venstre, en kvinne med stav og tiggerboks, sykler og motorsykler og for ikke aa glemme fyren til hoeyre som har et typisk uttrykk for naar man tygger “betel nut”.

I like thei photo. So typical Varanasi. Clothing for sale in the narrow streets, pictures of Gods on the wall on the right, a small tempel on left side, a woman with a stick and a begging box, bycycles and motor bikes, and the person on the left that has a typical face for a man chewing “betel nut”.

PAA VEI GJENNOM GAMLEBYEN

P1160117.JPG

Walking with a dead body through The Old City of Varanasi

WASHING GHAT

P1140344.JPG

LIKBRENNING

brenning.jpg

Burning of dead people in Varanasi

LIKBRENNING I VARANASI

DET SISTE OENSKE
For en hindu er det aa faa doe i Varanasi, bli kremert under aapen himmel og faa asken spredd i Ganges et siste oenske. Det er med blandede foelelser jeg overvaerer likbrenningen paa “burning-ghaten” paa bredden av Moder Ganga. Det hele virker saa  uvirkelig naturlig – aa se disse baalene som brenner de doede, mens familien staar og overvaerer det hele med stor ro. Rundt er det stor aktivitet med lasting og  hugging av ved, og bygging av nye baalplasser.

Stadig kommer menn baerende paa en hjemmlaget bambusbaare med en av sine kjaere liggende med nesa i vaeret gjennom de smale gatene med mot Ganges. Bokstavlig talt – for det er nemlig ikke alltid hodet til den doede er dekket. 

En doed kvinne er dekket med roedt klede og en mann er pakket inni gult klede. Kranser av gule blomster er omhyggelig dandert over den doede og baererene sjanter hoeylytt “ram ram chat he” naar de traver gjennom gatene.

De som har gaaavstand fra hjemmet traakker veien gjennom byen, men er det for langt aa gaa fra hjemstedet fester man baaren opp paa taket av en bil, og de som ikke har bil tar bussen inn til byen –  med likbaaren, er det meg fortalt.

EN VANLIG DAG
Jeg er i en av hovedgatene da jeg hoerer “RAM RAM CHAT HE….” bak meg.  6 menn kledd i hvitt passerer meg i hoeyt tempo med bambusbaaren svaiende paa skulderene.  Jeg foelger etter. De svinger inn mot de smale gatene i gamlebyen.  Gjennom  “gailene” snor de seg i raskt tempo. Folk viker unna og slipper foelget frem. En liten gruppe mennesker foelger paa. Det tar ikke mange minuttene foer vi er nede ved Ganges. Baerene traver ned til elven og senker baaren i elvevannet – det siste hellige bad for den doede. Deretter settes baaren ned paa steintrappen hvor flere baarer staar i koe til toerk foer brenning.

Det er paa en maate fasinerende aa overvaere. Det er flere baalplasser. En dag telte jeg 16 brenninger paa en gang. Det foregaar kontinuerlig brenning, doegnet rundt. Det antas at det er ca 200 brenninger i doegnet naa, det flere midt paa sommeren naar det er varmt og paa vinteren naar det er kaldt. Denne gangen er det en kvinne som er doed, og mannen og soennene foelger paa den siste reise. For det er ikke lov for kvinner aa overvaere brenningen. Grunnen, forteller de oss, er at kvinner har lett for aa bli hysteriske, og en gang kastet en hustru seg paa baalet til mannen. Det ble stor oppstandelse og etter det ble det forbudt for kvinner aa delta paa kremasjoner.

Det bygges opp en seng av ved hvor den doede legges, naa pakket inn i et hvitt klede. Kroppen dekkes med smaaved og toert gress foer eldste soenn i familien foretar et rituale. Han er barhodet – det er vanlig aa barbere hodet som et symbol paa doedsfallet til en av foreldene. Han gaar 5 ganger rundt baalplassen med flammen – som symboliserer de fem elementer. Flammen som skal sette det hele i gang er fra den evigbrennende ilden fra et baal som holdes ved like, og har brent uten stopp i snart 3000 aar. Han setter fyr paa gresset ved hodet paa den doede.

Sakte sprer ilden seg og etter en stund brenner det lystig. Kledet brennes raskt opp og nakne foetter stikker ut paa enden av baalet. Sakte blir foettene svarte av av ilden og den intense varmen, og snart er alt dekket av hoeye flammer. Det tar ca 3 timer aa brenne en vaaksen person, og det sies at det siste som brenner paa en manns kropp er brystbeinet og det siste som brenner paa en kvinne kropp er hoftebeinet. Dette er det sterkeste bena.
Det sies at sjelen gaar direkte til himmelen naar man kremeres her i Varanasi. 

Folk som bor langveisfra kremerer vanligvis paa hjemstedet, men bringer asken fra brenningen til Ganges. Enten stroes den direkte i elven, eller man legger asken i en liten pappeske som settes midt ute elven, sakte driver den nedover elven og synker etterhvert til bunns.

I februar var det stor “puja” og sermoni her ved Ganges i forbindelse med kremasjonen til Maharishi, grunnleggeren av TM (Transcendental Meditasjon) som var doed. Det var tusenvis av mennesker i byen for aa overvaere sermonien og at asken ble stroedd i den hellige elven.

Ikke alle doede kremeres. De som er “rene” senkes midt i elven. Det er “Holy men”, barn, gravide kvinner, kyr og dem som har vaert saa uheldige aa doe pga et kobrabitt.  Da ror man ut paa Ganges med baat, med liket pakket i et klede liggende paa baatripa. Det festes tunge stener til kroppen og saa blir det senket midt i elven. Bli ikke forundret om det flyter et lik opp om du er paa baat-tur. Sist jeg var ute paa elven dunka vi borti ei ku.

VILLE VESTEN I INDIA

HOLI FESTIVAL 

Dagen derpaa soendag 23.mars

Det er soendag morgen. Klokken er 7.  Jeg vaakner til papegoeye-gnaalet utenfor vinduet. “hallloo….., halloo……..”. To groenne papagoeyer i hvert bur har familien paa takterassen rett utenfor vinuet mitt i Varanasi. “hallloo…., hallloo…..”, og plutselig hoerer jeg noe som minner om barnegraat. Men oppdager at det er papagoeyene, som etteraper ungene i familien. “Waoff! waoff! waoff!”. Hundene er i full gang nede i gata, og apekattenes hojing hoeres i det fjerne.

Det er dagen derpaa. Jeg tar et overblikk – ut av vinduet. Et svakt rose skjaer preger byen, det er nesten saa jeg har fornemmelsen av et skjaer av rosa over Ganges ogsaa. Varanasi har utvilsomt faatt et minne for livet, den blaa-rosa fargen er fremtredende paa takterassene, paa hus veggene og i gatene. Byen ble fargelagt i gaar, paa Indias stoerste folkefest – Holi Festival.

Ungdommene sover rusen ut og folk kommer sakte til hektene igjen etter dagen hvor hele India staar paa hodet -til de grader. Dette er dagen hvor at er lov – mellom kl 06 og 12 paa formiddagen under Colour Festivalen er det lovloese tilstander. Kvinnene vaager seg ikke ut av doeren foer etter kl 13, foerst da begynner ting aa roe seg og folk trekker inn i sine hjem for aa ta en dusj og en rask hvil foer det braker loes igjen.

COLOUR FESTIVAL 22. MARS

Den store Dagen er The Colour Festival, som i aar falt paa Langfredag. Pussig nok falt det hoeytider fra 4 ulike religioner paa samme dag i aar.

Vi blir fraraadet av personalet paa gjestehuset aa gaa utenfor doeren foer kl 12. Men jeg maa jo ut en tur for aa se hva som skjer, om det er saa ille som de vil ha det til. Sammen med Maria, som opprinnelig er tysk, som bor i Norge og studerer for tiden i Delhi tar jeg sjansen. Vi lister oss proevende ut doera og ned trappa.

Det foerste som skjer er at vi blir dynket med blaafarger fra ballonger fyllt med vannfarger av ungene rundt foerste hjoern – ogsaa er det i gang. Vi blir dynket med vannfarger og folk kliner farger i ansiktene vaare med et villt utrop av “Happy Holi !! Happy Holi !!”. Vi gaar ned til Ganga, her er det rolig i dag, bare noen faa vandrer langs elven. Det er i gatene det skjer. Vi gaar ned til Hoved Ghaten og her er dicscodansen i gatene i full gang. Med musikken paa full guffe hopper ungdommene i fargerik forening rundt i ellevill dans. Klaer og hud er dekket med roede og blaae farger, og soelv er tydligvis en populaer farge aa dekke ansiktet med. Den som vaager seg ut i rene klaer i dag blir raskt et fargerikt skue, for her kommer vannballonger fra luften og ungene loeper rundt med sproeyter og vannpistoler og spruter paa alle som beveger seg innen rekkevidde.

I dag gaar India helt av skaftet, alkohol konsumeres i store mengder. Dette er en av de to dagene i aaret, hvor folk som vanligvis ikke smaker alkohol, drikker. Da kan dere selv tenke dere hvordan tilstanden blir – kort sagt ubeskrivelig. Den andre dagen er nytt aar, fortelles det.

Vi kommer oss igjennom folkemassene, men ikke alle er like glade for aa se oss og ber oss om aa gaa hjem fortest mulig!! “Det er farlig aa gaa her ute naa!” faar vi hoere. Vi tar hintet og trekker oss gjennomvaate og fargerike inn gjennom smugene i gamlebyen og soeker dekning hos familien Manner som jeg hadde mye kontakt med da jeg var her i vinter. Fargekrigen er over her, de har dusjet og skiftet til rene, toerre klaer, men vi mener dette er altfor tidlig aa gi seg paa Holi, saa etter faa minutter er det full vannfargekrig igjen med doetrene i familien og nabojentene.

Dette er dagen hvor de fattige kan fargelegge de rike – om de vaager seg ut da. Det er dagen man kan ta et oppgjoer med fienden og “play holi” (som er aa kline farger i ansiktet paa hverandre)  med familie og venner. Ikke uvanlig er det aa rive av klaerne til hverandre heller. En australier paa “Puja Guesthouse” som jeg moette i trappa da jeg var paa vei ut, fortalte at noen hadde revet av han buksene midt i gata. “Very, very crazy, but good fun!!” var replikken da jeg spurte hvordan det var utendoers.

Det foeltes som aa la fargene sitte for lenge i ansiktet ikke var noen god ide, og jeg har hoert noen skrekkens eksempler om hudproblemer etter Holi til tross for at det sies at fargene skal vaere harmloese. Og det viste seg at det satt godt, men med saape og vann og en spesiell pasta fikk vi etterhvert tilbake normal hudfarge. Litt roedskjer i haaret var alt som minnet om “Happy Holi” et par uker senere.

Holi er ogsaa tiden paa aaret hvor alle kjoeper “new dress”. Om man ikke har raad til aa kjoepe klaer ellers i aaret saa er Holi et “must” for da dresser man seg opp i nye klaer etter fargekrigen. Dagene foer Holi forbereder butikkene seg og prisene stiger i vaeret. Gatene fylles med salgsboder. Og om det var kaotisk og ufremkommelig foer, saa kan jeg bare fortelle dere at under Holi slaar folkemengden i India alle grenser. “Happy Holi !!”.

Det er som sagt soendag morgen og jeg tar meg opp til takrestauranten paa “Puja Guesthause”, der er det utvilsomt ogsaa dagen derpaa. Alle bord og stoler er dekorert i regnbuens farger og gulvet er blaarosa. En av de faa gutta som er igjen i restauranten er i ferd med aa rydde opp det vaerste fra dagen foer, for paa colourdagen er det visst bare de mest pliktoppfyllende som er paa jobb. Renholderen f.eks har forsvunnet som dugg for solen og i restauranten ble det en hektisk dag for kokken og de faa gutta som var paa plass.

Jeg tar meg en tur ut i byen. Dyrene har heller ikke sluppet unna – de hellige kuene, geitene og hundene, ja til og med en og annen apakatt har faatt smaken av “Happy Holi” i dobbelt forstand. En glad, fargerik  – tidligere hvit geit – moeter jeg i smuget og den digre oksen staar og tygger i seg rester etter et bedre maaltid. For under Holi konsumeres det ogsaa store mengder mat. Det lages alle slags holi-retter, holi-sweets og holi-snacks i alle hjem. Det minner om gammeldags jul hjemme, hvor man ikke faar gaa hjem foer man har lagt i seg alle sju slaga.

Men naa paa soendag formiddag kjennes det som roen senker seg over Varanasi igjen. Folk kommer sakte tilbake til vante gjenger og livet gaar sin skjeve gang. “Happy Holi” er over for i aar.

LINK TIL INTERVJU

Gaa inn paa Einars kommentar under “Kyrne ved Ganges”  saa finner du et intervju med et reise magasin i Nepal.

GUTTER I FORT COCHIN

gutter.JPG

Boys in Fort Cochin in Kerala

FRA ET TEMPEL I KERALA

tempel.JPG

From a tempel in Kerala

AYURVEDA

AYURVEDA.JPG

BARNELANDSBYEN

barna.JPG

Noen av barna i barnelandsbyen. Et spennende moete.

Some of the children in SOS childrens village in Kerala. Very exciting for the children.

JIJO I SAMTALE MED ELISA I NORGE

JIJO.JPG

Jijo snakker med Elisa i Norge.

My sister-in-law -Elisa – supports a child in the village. Here he talks with Elisa in Norway.


SOS BARNELANDSBY I INDIA

sosby.JPG

Det var flere hus i landsbyen, og i hvert hus bodde det 3-4 barn og en “mor” som hadde som oppgave aa skape et hjem. Barna deltok i alle de ulike hjemlige sysler som aa vaske klaer, lage mat og holde orden. Byen var veldig velholdt med groent areal og en barnehage. Naar barna var gamle nok gikk de paa en skole i naerheten.

SOS International Childrens village in Cochin, Kerala.

There were several houses in the village, and in every house there were 3-4 children and a mother who made a family relation. The children helped with cleaning, cocking and laundry. It was nice and greengarden in the village and a kindergarden. When the children were old enough they went to a school in the nabourhood.