MIDDAGEN ER KLAR

P1090667.JPG

HIMALAYA BARN

P1090726.JPG

I EN AV LANDSBYENE

P1090783.JPG

Muldyr paa vei hjem fra arbeid

TREKKING I HIMALAYA

2007-06-25-DSC_6042.jpg

Photos copyright Jonathon Brown

NEPAL

KATHMANDU I JUNI 2007

Det tordner. Det er juni og begynnelsen paa regntiden i Nepal. Regnskurene kjoeler ned lufta og det er behagelig. Kathmandu ligger ca 1200 moh og er et av omraadene i Nepal hvor det er hverken spesielt varmt eller spesielt mye regn. Men tordenvaeret slaar kraftig, alikevel ikke som det jeg opplevde i India, i fjellene. Der vaaknet jeg en natt av intense lysglimt, og telte 6 lyn i minuttet, etterfulgt av  oeredoevende brak. Det var tordenvaer det!

Kathmandu er en tildels typisk asiatisk turistby med et utall hoteller og guesthouse, restauranter og suvirnir butikker. For ikke aa snakke om alle sportsbutikkene med “trekking”- utstyr og turoperatoerer paa hvert et hjoerne. Man kan bare forestille seg hvordan det er her i hoeysesongen.

Som sagt, – det er begynnelsen paa regntiden. Dagene er delvis skyet med solgloett og korte regnskurer. Regnet har en tendens til aa komme mest paa ettermiddagen og natterstid heldigvis. Skydekket ligger lavt og det er ikke ofte man ser de hoeye fjellene fra Kathmandu paa denne tiden.

Beatrix og Patrice hadde allerede vaert her en uke da jeg kom. Beatrix er ogsaa fransk, ei  jente paa 30 aar. Hun startet fra Frankrike 16 maandere tidligere og syklet sammen med sin bror til India. Da var hun varm i troeya og trivdes godt paa sykkelen, saa hun traakket videre rundt i India paa egenhaand sist vinter. Og var naa kommet til Nepal for aa fortsette til Tibet.

Patrice hadde jeg sist sett i Lahore, Pakistan. Han hadde traakket veien via India til Nepal mens jeg var i Dharamsala. Han hadde hatt sykkel problemer og maatte vente 3 uker paa deler fra Frankrike, men naa var sykkelen i toppstand og han selv meget klar til aa fortsette turen.

Det viste seg at det var ikke mulig aa sykle over til Tibet. Det er et oemt punkt for kineserene. Kinesiske myndigheter har restriksjoner paa aa reise individuelt inn i Tibet fra et fremmed land. Kun kryssing fra Kina er mulig. Eneste muligheten er jeep eller fly. Begge deler organisert som en pakketur via turoperatoer i Kathmandu, til henholdsavis $400 og $700, pluss, pluss.

Beatrix hadde allerede bestemt seg. Hun planla veien tilbake via India og Pakistan til Kina og Mongolia.

Patrice ventet paa meg og var meget usikker paa hva han ville gjoere. Vi sjekket ulike alternativer og vurderte frem og tilbake. Patrice mente prisen for aa frakte oss til Lhasa i  Tibet var ublu, dessuten begynte han aa bli skikkelig utaalmodig paa aa komme seg videre. Vi vurderte aa gjoere det samme som Beatrix, og ta veien tilbake gjennom India og Pakistan til Kina og fortsette gjennom Tibet, som naa vistnok skulle vaere aapen for ferdsel. I foelge guideboka er dette sannsynligvis den mest krevende veien aa sykle i verden! Jeg var meget betenkt paa denne omveien til Lhasa. Det som skulle ta 3 uker aa sykle ville ta minimum 2 maaneder, og prisen ville bli det samme som aa ta en jeep. Men en tidligere barket soldat som Patrice trenger noen utfordringer! Vi hadde noen dager aa gruble over saken paa mens vi ventet paa visumet til Kina.

Jeg brukte tiden paa aa praktisere yoga, lese og kul’n. Jeg hadde funnet meg en god restaurant med en innholdsrik meny med smakfulle vegetariske retter. Under lunsjen samme dag kom jeg i prat med Cathrin fra USA. Hun fortalte en fargerik historie om sine siste 6 maander hos en familie i en liten landsby i Nepal. Oppholdet var en del av hennes sosialantropolog studie. Naa var hun snart paa vei hjem til Statene full av nye opplevelser og inntrykk, men foerst skulle hun gaa fottur i Himalaya. Foreldrene hennes var paa vei til Nepal og de skulle tilbringe de neste 10 dagene i fjellet. Hun fortalte at Jomsom omraadet i Annapurna var et godt egnet sted aa gaa naa i monsoon tiden pga det toerre klimaet, oerkenlandskap faktisk. De skulle fly opp dit.

Naa fikk mine smaa graa noe mer aa gruble over. Jeg hadde vaert inne paa tanken om aa tilbringe mer tid i Nepal. Jeg hadde 2 maander visum og naar jeg naa en gang var her i dette flotte gjestfrie landet, hvorfor skulle jeg forhaste meg? Skulle jeg investere i ryggsekk og fjellstoevler og vandre i fjellene? Tanken virket med ett forlokkende.

Dagen etter stoette jeg tilfeldigvis paa John fra Calefornia, fotografen som hadde tatt alle bildene av meg i Dharamsala. Han fortalte at han skulle “do some trekking”.

Naa begynte Nepal alternativet virkelig aa vekke min interesse, og mens Patrice organiserte visum til India og Pakistan, studerte jeg alternative fottur ruter i Himalaya.
Tre dager senere var jeg paa to hjul vest over. Tre dager senere moette jeg John i Pokhara, en trivelig by naer Annapurna omraadet, Nepals nest populaere trekking omraade, etter Everest, selvfoelgelig.

TREKKING I HIMALAYA I OFF SEASON

Det var en del saker som maatte ordnes foer vi kunne komme oss avgaarde. Neste morgen var vi i full gang med innkjoep av ryggsekk, solhatt, gaastaver og annet som er kjekt aa ha. Jeg fant meg behaglige fjellstoevler til off season pris, etter aa ha besoekt de fleste sportsbutikkene i gata. Monsoon tiden er ikke tiden for trekking i Nepal, det er svaert faa turister. Men det er jeg blitt vant til, turen min har stort sett vaert utenom turisttiden alle steder, bortsett fra Dharamsala.

Paa turistkontoret fikk vi ordnet med vandrer tillatelse. En fast sum paa 2000 rupies (200 kr) maa betales for i det hele tatt aa faa vandre i de nepalske fjellene. Underveis er det politi sjekkpunkt hvor de stempler beviset og loggfoerer alle vandrere.

Tidlig neste morgen tok vi en taxi til foerste sjekk punkt, Naya Pul, hvor Annapurna Runden paa 220 km ender. Naya Pul ligger paa 1070 moh og vi hadde planlagt aa klatre ca 1000 meter denne forste dagen. Vaergudene var med oss, det var skyet vaer saa vi unngikk den stekende solen i fjellhellingene og regnskurene uteble til vi var vel i hus i Ulleri.

Dag 2
Det er lagt mye arbeid i aa lage gode hellelagte veier og trapper. Og det ble mange trappetrinn denne dagen! Dagen begynte 2 km rett opp, i underkant av 1000 m stigning. Vi slet oss oppover, med etterhvert saare knaer og oemme muskler. Langs hele ruten er det smaa landsbyer og tehus og det er aldri langt mellom restaurantene. Noen steder holder stengt i lavsesongen for aa hjelpe med innhoestningen av kornet, men de fleste stedene bor det folk som tar i mot forbipasserende med aapne armer.  Prisene paa overnatting er lav, ca 150 Rp (15 kr) for et enkeltrom med dusj&wc, men mat og drikke tar de seg godt betalt for, noe som ikke er mer enn rett og rimelig med lang frakt uten bilvei. 
Vi stoppet for lunsj halvveis.

Vi hadde akkurat faatt servert makaronisalaten da det dukket opp et lite foelge paa 4. To jenter, en guide og en porter (baerer).
Jeg saa paa fjellskoene. Alfa? Jeg saa paa sekken. Bergans? Buksa. – Hagloef? Hmmmm
De slaar seg ned paa bordet ved siden av, faar paa seg toerre troeyer og veksler noen ord. Joda, de var fra Norge!

Pia og Katrine, fra henholdsvis Oslo og Hamar. Det naermet seg slutten paa 5 aars medisinstudie i Oslo, og naa hadde de en ukes trekking i fjellene i Nepal foer de skulle ha en maaned praksis paa et av sykehusene i Kathmandu. Noe de forstaelig nok var veldig spent paa.

Vi kom frem til Gohrepani, 2900 moh, tidlig paa ettermiddagen. Vi var faktisk hele 10 personer paa The Sunny Hotel denne kvelden. Vi nordmennene hadde den gode hytte foelelsen. Med varme i ovnen og klaerne hengende til toerk, stillheten, regnet som trommet paa taket og matlukten som bredte seg. Fjellfoelelsen.

Dag 3
Tidlig neste morgen. Klokken var 4.45 da vi var paa beina og maalet var Poon Hill paa 3200 moh foer soloppgang. Skydekket laa tungt nedover fjellene da vi naadde toppen 1 time senere, men saa lettet det og vi kunne klart se snoedekte Annapurna South paa 7219 moh. Paa en klar dag er det fantastisk panorama utsikt til fjellene fra Poon Hill.

Myggen er ikke noe problem, men blodiglene er mer plagsomme paa denne tiden av aaret, spesielt i vaate omraader hvor det gaar mange dyr.  Salt er meget effektiv middel naar man er uheldig aa bli spist paa, en klype salt og de faller tungt i bakken. Jeg gjorde som de lokale; puttet buksa ned i sokkene!

Spesielt for kyrne og hesten er blodiglene plagsomme. De kloer og bloer, og det ser temmelig ille ut. Iglene sproyter inn et stoff som gjoer at blodet ikke koagulerer, dermed bloer det en stund. Jeg hjalp ei ku med aa bli kvitt noen igler, men salt i saarene var hun ikke veldig begeistret for. Hun ristet kraftig paa hodet og forsvant! 
2 maander maa de slite med denne plagen.

Etter frokost startet vi nedstigningen fra Ghorepani. Maalet var Tatopani som ligger 1200 moh, dvs 2000 meter ned i dag. Jeg tenkte paa knaer og legger, men vi fikk proeve, vi kunne alltids stoppe foer. Da vi stoppet for lunsj halvveis hadde allerede musklene begynt aa jamre seg, men etter 1 times pause og spaghettigryte kjentes formen adskillig bedre ut og vi fortsatte, sakte, men sikkert. Det smaaregnet, saa ogsaa av den grunn maatte vi ta det rolig fordi steinene var glatte.

Endelig nede. Vi krysset elven og saa Tatopani 1 km unna. det var sent paa ettermiddagen. Da kom overraskelsen!!
Veien var borte. de arbeidet paa en ny vei, men den var ikke farbar. Noen uker tidligere hadde det vaert en midlertidig bro langs elven, men naa var elven for stri med mye vann og broen var borte. I stedet hadde de laget et geitetraakk over hoeyden ovenfor. 500 meter opp, opp, opp, bratt som bare f….. og ned igjen paa andre siden. Det ble en toeff avslutning paa dag 3.

Dag 4
Trekkers Lodge er et hyggelig sted med god mat. Beina og foettene hadde det saa som saa denne morgenen. En forvokst stortaa, en moerkeblaa lilletaanegl og en vannblemme. Ikke bare bare med nye fjellsko. Leggmuskelaturen var temmelig oem. En profesjonell plasterbandasje hadde jeg ogsaa paa leggen etter  “operasjonen” dagen i forveien. Jeg hadde en kul paa leggen som hadde blitt betent og hissig, hovent og varmt. Med Pia’s kirurgiske evner ble det hele tatt haand om paa en meget profesjonell maate! Det viste seg aa vaere et nedgrodd haar.

Vi tok det med ro denne morgenen. Hadde noen gloheite dukkerter i en “hot spring”. Tatopani betyr varmt vann, -“pani” er vann og “tato” betyr varm. Vi slappet av og spiste lunsj foer vi la ut paa den 3 timers lange ettermiddagsturen til Rupsechihara.  Det var stor trafikk gjennom Tatopani paa dagtid, muldyr med opp-pakning. Det passerte mer enn 100 muldyr paa en times tid, de fleste lastet med sementsekker som viste seg aa skulle brukes til husbygging lengre oppe i dalen. Muldyrene er smaa og hardfoere og tar seg utrolig godt fram paa de bratte stiene og i trappene.

Vi kom fram ved skumringen og tok inn paa et lite guesthouse ved et flott fossefall. Hittil rimligste overnatting paa 40 Rp (4 kr). Middags alternativet var Dal Bath, en typisk nepalsk rett, bestaaende av linsesuppe, ris og groennsaker. Vi sov godt i stillheten og vaaknet til en solrik dag.

Dag 5
Naa var vi paa 1300 moh. Det var hoeye bratte aaser paa begge sider. Groenne og frodige , skogkledde. Vi fulgte elven nederst i dalen de foerste kilometerne. Det var varmt, solen er stekende. Det gikk traatt i dag, varmen tar paa. Og etterhvert begynte stigningen. Vi ankom Ghaza ved lunsjtid. Ris og curry og en 1/2 times dupp paa benken gjorde underverker. Kalopani (svart vann) var dagens stoppested.

Dag 6
Pineforest var et hotell med plass til mer enn 60 personer og vi var de eneste gjestene denne kvelden. Dagen foer hadde vi ikke moett en eneste “trakkende” turist. Dagene foer bare en eller to som var paa vei ned etter aa ha gaatt hele Annapurna runden. Det var bare vi som gikk “feil” vei. Alle forklarte oss at vi gikk den vanskligste veien, noe vi var klar over fra starten.  De fleste gaar ogsaa med guide og eventuelt “porter”(baerer), slik at de selv kan gaa med en liten sekk. Lurer jammen paa hva folk har med seg i fjellet! Jeg har laert meg aa pakke lett og har ikke med meg mer enn akkurat hva jeg trenger.

Terrenget begynte aa aapne seg naa. Dalen ble videre, og elveleiet bredere. Elven rant moerkegraa i bunn av dalen, nesten svart, derav navnet Kalopani.  Elven var liten, men det saa ut til at den kunne gaa stor til tider.

Gjennom landsbyene var det hellelagte veier. Pene steingjerder og blomster, husene stort sett bygget av naturstein, enkelte av tre. Mellom landsbyene gikk det grusvei, naa moette vi overraskende en og annen motorsykkel paa veien. Veien var farbar opp til Jomsom naa, og vi ble fortalt at aa frakte et kjoeretoey inn hit med fly kostet eieren 150.000 Rp.

Vi stoppet i Tukuche for lunsj. Et meget elskverdig ektepar tok i mot oss i en blomsterrik hage paa Sunil Logde. Vi fikk servert “seabuckthorn” juice. Den lokale drikk som lages av baer som vokser paa busker i Himalaya. En smakfull juice som minner om aprikos og visstnok er proppet med vitaminer og mineraler. Her dyrkes ogsaa store mengder med epler. For tidlig paa sesongen naa, men toerkede epler er til salgs flere steder. Utrolig gode de ogsaa faktisk. Vi spiste “mo mo”, en indisk/nepalsk rett, i dette tilfelle groennsaker, pakket inn i en paideig paa stoerrelse med en kjoettkake og kokt (steam). De fylles med forskjellig, ogsaa kjoett, og om man oensker kan man faa de stekt.  Vi ble tilbudt eplepai til dessert, og det var DEN eplepaien, kjempegod, men gedigen! Vi var stappmette naar vi vinket farvel til Sunil. Vi naadde Marpha sent paa ettermiddagen.

Dag 7
Tsampa groet til frokost er gode saker. Byggmel er hovedingrediensen, kokes med melk og sukker. Det er en bra start paa dagen. Dessuten har jeg lagt min elsk paa chapati paa turen. Minner veldig om lompe, litt sproere, spises som tilbehoer til det meste og ofte som erstaning til ris.

Vi var 2 timer fra Jomsom. Vi forventet oss en litt stoerre smaaby med mer mennesker og flere turister, men nei, temmelig doedt her ogsaa paa denne tiden av aaret.  John fikk ordnet med flybillett tilbake til Pokhara 4 dager senere. Vi studerte interessant statistikk paa politi sjekkpunktet.
I 2000 var det ca 76.000 mennesker som vandret i omraadet, hovedvekten var paa franskmenn, tyskere, isrealitter og engelske. Nordmenn var en svaert liten %. I 2001 fallt trafikken til under det halve for saa aa stige noe igjen. I 2006 var det ca 37.000 vandrere i Annapurna omraadet. Aarsaken til det drastiske fallet var politiske problemer. Maoistene laget stor usikkerhet i nepal. Et par dager senere snakket jeg med en familie fra Seattle, USA, som hadde vaert bodsatt i Katmandu i 2 aar for 16 aar siden. Da hadde adoptert 2 barn fra Nepal og var derfor paa besoek med jevne mellomrom. For tre aar siden hadde de ogsaa vandret i dette omraadet og kunne fortalle at det var unge gutter med vaapen over hele Nepal. De behandlet utlendingene med respekt, men atmosfaeren var trykkende. Lokalbefolkningen var usikre. Naa var det en helt annen og mer avslappet stemning.

Og det er meget hyggelig. Vi foeler oss velkommen alle steder vi har vaert. Folk er hjelpsomme og hyggelige uten aa mase om aa selge ting og tang som saa mange andre steder i verden. Det er et velorganisert trekking omraade. Overnattingstedene er stort sett bra og paa denne tiden meget rimlige, som foer nevnt.  Maten vi har faatt servert er velsmakende og stedene paa denne delen av runden har en utrolig variert meny. Prisene paa maten ligger hoeyt, det er her fortjenesten ligger, ca det dobbelte av hva man betaler i Kathmandu. En middagsrett ligger paa mellom 100 til 250 Rp. Kjoett er dyrt, men det er en smal sak aa vaere vegetarianer i Nepal. Det er faatallet som spiser kjoett til middag her, det gaar stort sett i linser og ris i et nepalsk hjem.

Jomsom er en forblaast plass. Paa brosjyren staar det; “The windy valley” og det skal vaere visst. Hver dag ved 10-11- tiden blaaser det opp og den bare oeker utover dagen og kvelden. Det var to timer aa gaa til Kagbeni, men det fortonet seg som en evighet. Grov grus, hvor vi delvis gikk i elveleiet og sterk vind, heldigvis i ryggen. Det blaaser alltid fra samme retningen. Dette er ogsaa det mest nedboer fattige omraadet i Nepal, toerrt oerkenlandskap.

Kagbeni ligger nord i dalen og er inngangen til det sterkt regulerte omraadet Upper Mustang. Prisen bare for aa faa bevege seg inn i dette omraadet er $70 dagen pr person, og man maa betale for 10 dager. Man maa ha guide og porter eller hest fordi alt man trenger maa baeres inn, matvarer etc og alt maa baeres ut igjen. Ikke engang mat rester kan legges igjen i dette omraadet saa hoeyt over havet. Det er meg fortalt at det er et vakkert omraade som strekker seg opp til grensen til Tibet.

Dag 8
Vi sov godt paa Annepurna Logde i Kagbeni, 2800 moh, etter en bedre ris og curry til middag. Vi naermet oss Thorung La passet som er hoeyeste punktet paa runden. John hadde faa dager til raadighet saa han satte av gaarde tidlig paa morgenen for aa komme seg til Multinath paa 3800 moh som er siste landsbyen foer passet paa 5416 moh. Han haapet aa kunne krype videre oppover mot passet dagen etter. Jeg for min del ville ta det rolig naa og stoppet i Jharkot paa 3550 moh. Jharkot viste seg aa vaere en liten og  interessant landsby med en vakker “gompa” (tempel) og smale spennende gater. I tempelet var de i full gang med opp-pussing utvendig. En velkjent Lama var ventet paa besoek om 10 dager. Maling av vegger, oppheng av nye “prayer”-flagg og planting av blomster.

Dag 9
Maalet i dag er Muktinath, kun en times tid fra Jharkot. Jeg kjenner hoyeden naa, blir mer tungpustet, og det blir flere pauser i bakkene. Gradvis vender kroppen seg til hoeyden, og det viktigste er aa ta seg god tid. Jeg har tatt inn paa North Pole hotell, tenkte det passer bra for meg! Jeg er eneste gjest i kveld, men har registrert noen andre i omraadet. Det er 10-15 overnattingsteder her saa det er nok aa velge i paa et lite sted. John har jeg ikke sett noe mer til. det var klart paa morgenen i dag saa mulig er en oppe i hoeyden for aa ta flere fotografier.

Jeg planlegger aa bli her noen dager, besoeke de smaa landsbyene og templene i omraadet. Kjenne etter hvordan hoeyden virker paa kroppen. Det er vanskelig aa passere passet fra denne siden, hoeydeforskjellen er paa 1700 m, og det er meget bratt. Det sies at kun en liten % gaar opp fra denne siden, men jeg skulle gjerne ha vaert der oppe, paa 5416 moh! Lurer paa hva jeg gjoer med det?

Jeg trives virkelig i fjellet. Jeg er nok ikke noe bymenneske innerst inne. Det er nok i fjellet jeg hoerer hjemme.

5. juli 2007

POKHARA, NEPAL

Er fortsatt i Nepal og vil bli her noen uker til. Har visum til 9. august, da tar jeg jeep til Lhasa, Tibet, og planlegger aa sykle en runde der.

Naa er jeg i Pokhara som ligger 200 km vest for Kathmandu og i morgen tidlig drar jeg paa “trekking” opp i fjellene. Omraadet ligger vest for Everest og er Nepals nest mest populaere omraade for “trekking”. Annapolian heter omraadet og hoeyeste punktet paa rundturen er over 5000 moh.  Om jeg gaar runden vet jeg ikke enda, men det skal bli godt aa komme opp i hoeyden i litt kjoeligere klima. Over 3000 moh er det vist ogsaa atskilling mindre nedboer, saa omraadet passer bra naa i monsoon tiden.

Traff igjen fotografen fra Dharamsala her i Nepal, John fra USA, saa vi slaar foelge deler av turen.

Dette var bare en kort melding for aa fortelle at jeg har det bare bra! Skal komme sterkere igjen med bilder etc senere. Nepal har flott natur og meget hyggelige mennesker.

KATHMANDU, NEPAL

Nok en  grense er krysset. Tok tog og buss fra Dharamsala, India, som tok sin tid (5 dager) og med overnatting baade paa jernbanestasjon og paa en buss stasjon. Og Rowern var paa vidvanke, men dukket heldigvis opp like hel etter to dager.

Naa har vi kommet oss til Kathmandu og alt er bra. Til orientering, – mobiltelefonen virker ikke her.

Jeg har truffet igjen Patrice fra Frankrike, og naa er det store spoersmaalet om vi faar tillatelse til aa sykle til Tibet og Lhasa. Derfra videre i Kina er det ikke noe problem. Det sies at vi kan kun krysse over til Tibet paa en gruppetur arrangert av en turoperatoer, men det betyr at vi ikke kan sykle men maa ta buss.

Det er noen underlige regler, fordi motsatt vei er det ikke noe problem. Vi har truffet flere syklister som har kommet fra Kina via Lhasa og Tibet. Visumet til Kina er forhaapentligvis klart paa mandag, saa blir det spennende aa se hva vi gjoer.