KORT RAPPORT FRA INDIA

Er paa et fantastisk sted i India for tiden. Paa Amma’s ashram i Kerala. Amma er “India’s hugging Mother”.

Akkurat i dag (loerdag 27. september) er det stor feiring av hennes 55-aars bursdag. Her er det 10.000 -vis av mennesker fra naer og fjern som er med i feiringen.

Se http://www.amritapuri.org/

HIMALAYA

NYE OG SPENNENDE OPPLEVELSER I NEPAL 

Nesten 9 måneder har jeg tilbrakt i Nepal siden jeg først kom hit i juni i fjor. Den tiden jeg er i Nepal har jeg stort sett fast base på Hotel Millenium Inn i Kathmandu, har et par turer til Pokhara og ellers oppholdt meg mye i fjellene. Det meste av tiden i områder som er tilrettelagt for fjellvandrere – hvor folk er vant til å  se turister – hvor folk lever av turismen. Nå har jeg  erfart at Nepal er langt mer enn spektakulære trekkingruter, høye fjell, Everest, Annapurna og Kathmandu.

Største delen av Nepals befolkning lever i mindre landsbyer på landsbygda og i fjellene, områder hvor en turist sjelden setter sin fot. Fremkommeligheten er ofte vanskelig, uten veiforbindelse og lange avstander som må tilbakelegges til fots. I fjellene er det ulendt terreng, kun få landsbyer har elektrisitet og folk har generelt lite å hjelpe seg med. Naturen er vakker og fjellene mektige, men livet er langt vanskeligere enn jeg kunne forestille meg. Jeg ser det er andre faktorer som spiller inn på livskvaliteten til dette folket i forhold til den verden jeg kjenner til.

Mitt første møte med Santhos – en ung student på 24 år – var på emmigrasjonskontoret i Kathmandu i fjor sommer. Jeg var der for å forlenge visumet for Nepal og jeg kom i prat med han. Santhos fortalte han studerte økonomi og ledelse – og hadde et år igjen av et tre-års studie. Han var veldig interessert i å høre om Norge – den politiske og økonomiske situasjonen -hvordan folk lever og landet generelt.  

Et gjentagende spørsmål på disse breddegrader er “where are you from, my friend?” Når jeg forteller jeg er “from Norway” er første replikk ofte “oh, the country of the midnight sun eller raising sun ……” – noe med solen i hvertfall. De vet ikke helt hva det innebærer, men de har hørt at det er mørkt i 6 måneder i året og lurer på hvordan det i all verden er mulig å bo på et slikt sted…….. 

Santhos ville vite mere og spurte om han kunne få e-post adressen min og om han kunne kontakte meg. Selvfølgelig kunne han det, og vi har holdt kontakten via e-post og over en te-kopp i Kathmandu i ny og ne. Før jeg dro til India sist høst hadde vi en avtale om at jeg skulle bli med å besøke familien hans i fjellene når jeg kom tilbake.

Santhos snakker meget bra engelsk og har på mange måter et anderledes syn på de inngrodde tradisjonelle holdningene som preger livet til folket i fjell-landet. Den yngre generasjonen i byene og de større stedene har klart en mer moderne oppfatning enn den eldre generasjon og folket på landsbygda, men de tradisjonelle tankene om kvinnenes plass i samfunnet er et lang lerret å bleke……..  

Erfaringene mine fra tiden i Nepal, besøket i Santhos landsby i tillegg til hans omstendige og morsomme forklaringer om folks tradisjonelle tenkemåter og religionens innvirkninger på folks levesett har gitt meg litt mere forståelse og innsikt i det nepalske livet.  Historien fra turen til landsbyen Phasku i Himalaya kommer snart her. Les blant annet om –– hvorfor mange folk i den friske, rene Himalaya luften lider av luftveissykdommer
– om en vanlig dag i en mellomkaste familie i fjellene
– en kvinnes syn paa livet
– hvorfor 16 mennesker doede av en mystisk sykdom
– om heksedoktorene og helsesenteret
– hva som skjedde da bulldoseren kom
– en bestefars død
 

GATEGUTTER I KATHMANDU

P1180291.JPG

En gjeng indiske gutter samler plastikk og kartong i Kathmandu sentrum. De “jobber” fra 5-6 tia paa ettermiddagen til 2-3 tia om natten. De leverer det de har samlet paa et mottak og tjener rundt 100-150 rs (ca 10kr) og kanskje mer paa en kveld.  De gaar ikke paa skole, til tross for at noen snille mennesker fra USA har betalt skolepenger for et aar for to av dem. De syntes egentlig det var dumt at skolen skulle tjene penger paa dem naar de alikevel ikke var der!!

This boys are from India and “works” on the street every night from 5-6pm to 2-3am by collecting plastic and paper in Kathmandu. They earn about 100-150rs (2-3USD) by selling what they collect one night. They are not going to school even some nice people have paid money for 2 of the boys to go to school.

PLUTSELIG VAR DE BORTE ………

P1180292.JPG

En motorsykkel med en fyr kom og guttene fikk fart paa seg. De fortalte etterpaa at fyren likte ikke at de samlet plastikk for det var hans jobb. Hvis han fikk tak i dem tok han det de hadde samlet.

Suddenly – they where gone!
A guy on a motorbike showed up and the boys sat off very quickly. They told us after that the man didn’t like them to collect plastic because he was a collecter him self. If he got hold of them he would take what they had collected.

MAYA OG FAMILIEN

P1180283.JPG

Se historien om “Hjemme hos Maya”

DEN STOERSTE GLEDEN …………….

P1180273.JPG

DEN STOERSTE GLEDEN MAN KAN HA ER AA GJOERE ANDRE GLAD.

KANSKJE DU KAN HJELPE ?

LES HISTORIEN “HJEMME HOS MAYA”

JENTER I NEPAL

P1180272.JPG

Sandra, Kritti (6) og Pretty (4) 

HJEMME HOS MAYA

Det er sommer i Nepal

Barbeinte gategutter, funksjonshemmede tiggere, musikanter og gateselgere – ofte unge kvinner med et barn på ryggen-  er noe av det som preger gatebildet i turiststrøkene i Kathmandu. Tilsynelatende utrøttelige vandrer selgerne opp og ned de smale, trafikkerte gatene. Forsøker å komme på talefot med turister i håp om å få solgt tigerbalsam, billige smykker eller en lokalprodusert fløyte. Men det er tøfft om dagen. Sommeren betyr “off season” og regntid, og turistene er få. De blir færre og færre ettersom dagene går, og mulighetene for å få solgt noe blir mindre dag for dag. Dessuten er det mange om beinet, mange forsøker å livnære seg på turistene, men tre måneder er det skikkelig “bad business” for de fleste.

Ukene går, folk kommer og går, regnskurene det samme. Endelig er sensommeren her, regnet avtar. Trafikken tar seg sakte opp igjen, turistene kommer tilbake også i år. Årets sesong lover bra til tross for politiske problemer. Smilene er tilbake i gateselgerenes ansikter.

Jeg treffer stadig på blide Maya – det er alltid et strålende smil som møter meg selv om livet er vanskelig. Hun er en av kvinnene som tråkker turiststrøket Thamel for å tjene noen rupees til livets opphold. Etterhvert har vi blitt bedre kjent, ettersom vi slår av en prat i ny og ne. Hun snakker litt engelsk – har lært seg det ettersom hun stadig er i kontakt med turister. Hun ble glad for å se meg igjen da jeg kom tilbake i vår og hun gav meg en presang – i håp om at jeg ville gjøre en handel selvfølgelig. Og jeg kan jo ikke gjøre annet enn å kjøpe en liten veske.  Hun jobber hardt og gjør så godt hun kan for å få endene til å møtes. Hver dag er hun på plass – fra tidlig om morgenen til sen kveld.

En dag i juli inviterte hun med meg hjem på “chai”(te), og noen dager før jeg dro tilbake til India laget hun “dal bhat” til meg, Nepals nasjonalrett. En skikkelig god, hjemmelaget “dal bhat” med ris og det som høre med er et utmerket måltid etter min smak. Folk flest i Nepal spiser det to ganger om dagen, med litt variasjon av tilbehøret.

Jeg var som sagt hjemme hos Maya, et rom på 15 m2, en seng og fem mennesker. Maya er 27 år. Giftet seg som 16-åring, som vanlig er for de fleste jentene i Nepal.  Ekteskapet var ikke så bra og for 3-4 år siden flyttet hun fra mannen sin med sine to små barn. Maya har ingen skolegang, å gå til det skrittet å flytte ut var en tøff avgjørelse, og ganske uvanlig for ei jente i Nepal. Det er de færreste jentene som har en utdannelse. Mange foreldre – spesielt på landsbygda – ser ikke vitsen i at jentene skal gå på skole – de skal jo allikevel bare være hjemme å lage “dal bhat” og føde barn!

Helst guttebarn da – det er det alle ønsker seg. Det er kostbart å ha jenter for de skal giftes bort og det er ingen billig afære hvor jentas familie må betale hele gildet i tillegg til medgift. I avisen her om dagen var det bilde av en ung kvinne som hadde blitt banket opp av mannen fordi hun hadde født en datter! Tragisk, men vi får tro det hører med til sjeldenhetene. Uansett – jentene har små muligheter på egenhånd, og de som av en eller annen grunn ikke har en mann til å forsørge seg ender ofte opp som barpiker eller prostituerte i Kathmandu. Det har i hvertfall Maya en klar oppfatning om – det blir ikke aktuelt – før skal hun sulte.

Hun flyttet, men hva skulle Maya gjøre? Hun fikk seg dette lille krypinnet i Kathmandu og så eneste muligheten til å livnære seg som gateselger. Det er harde vilkår med to døtre. To viltre, søte småjenter – Pretty på 4 år og Kritti på 6 år. Det er ingen hjelp å få fra barne faren, kvinnenes rettigheter ved skilsmisse er ikke prioritert. Her må man klare seg som best en kan – hver og en. Foreldrene har heller ingenting å hjelpe med. De forventer at barna skal ordne opp for dem på sine gamle dager, men det er spesielt sønnenes ansvar.

Huset Maya bor i ligger ca 15 minutters gange fra hotellet mitt. I det lille rommet står en bred seng, en kommode med en ødelagt reiseTV, en fotdreven symaskin og noen kartonger med noen klær og sengetøy. I et hjørne står et lite skap med kjøkkenutstyr og en benk som er kjøkkenet – med en karosin brenner til å lage “dal bhat” og “chai” på.  Veggene vitner om at de en gang var hvitmalte. Fargerike plakater dekorerer den ene veggen. Et bilde av to hvite duer og teksten “There is no way to peace – peace is the way”. En annen plakat med blomster, et rødt hjerte og med teksten “WELCOME”, og et lite bilde med Jesus på korset.

På den andre veggen er et vindu med knust glass og en smal dør som står åpen – den vender ut på en søplefylling med rotter og mus, kyllinger og geiter. Her bor hun sammen med sine to døtre og to yngre søstre.

Hun forteller at hun er eldst i søskenflokken på 6 gjenlevende, 4 av søskene er døde. Den yngste søsteren er Sobida paa 14 år, hun går på skole i Kathmandu og liker seg godt her. De offentlige skolene i Nepal har et dårlig rykte. Det fortelles at lærere ofte uteblir og at det er stadig skoleferier noe som selvfølgelig går ut over undervisningen. Ungene er dårlig skolert og mange stryker til den nasjonale årsprøven og må gå om igjen. Gode lærere er ikke proritert og engelskundervisningen er minimal. De siste årene har det åpnet flere privatskoler av en helt annen standard. Disse fungerer bra. Det koster naturlig nok mere å gå på disse skolene, så dette er ikke et alternativ for lavkaste folket. Med skolepenger, bøker, skole uniform og annet utstyr blir det ikke gjennnomførbart for en fattig familie.

Den andre søsteren er 16 år, hun gikk noen år på skolen hjemme i landsbyen, men likte seg ikke og sluttet. Hun bodde hos foreldene frem til bare få uker siden, men Maya tok henne med til Kathmandu fordi hun er syk. Vi fikk henne til et sykehus for en grundig undersøkelse og de fant årsaken til de kraftige smertene i magen. Hun har gått på medisin i flere uker og begynner å bli bedre.

Jeg spør om barnefaren kan hjelpe henne økonomisk? Men Maya rister bedrøvet på hodet. Nei, han bor sammen med en ennen dame og har nok med sitt. Når Maya tar barna med en skjelden gang til Pokhara, treffer de faren. Ellers har de lite kontakt.

Jeg spør om foreldrene. De bor i en landsby et stykke fra Pokhara, som ligger 8 timer med buss vest for Kathmandu. Faren er farmer – de deler et lite landstykke med en nabo hvor det dyrkes grønnsaker og ris. Faren hadde jobb før, men måtte slutte pga dårlig syn. Ved en ulykke noen år tidligere, var han så uheldig å få en splint i øyet som ødela synet helt på det høyre øyet.

Dette er første gangen Maya forteller meg om problemene hun har med å få endene til å møtes. Hun skylder 2 måneder husleie, og matprisene har steget kraftig, og med 5 personer i kosten…….  ja, hun skal selge mange vesker til 100 rs (8 kr) for å få ting til å henge sammen. Men det er noe positivt også, hun forteller at en dame fra Australia sponser Pritty – hun betaler for skolegang og det hun trenger der. Maya’s største ønske er å finne noen som kan sponse den eldste datteren og søsteren, slik at de er sikret skolegang ihvertfall noen år fremover.

Jeg får servert en ekte Nepali masala chai. Den er det Sobida som står for og Maya tilbereder “dal bhat”. Jentene har skolenfri i dag og morer seg over at de kan se seg selv i kamera mitt.

“Bordet” dekkes på det slitte murgulvet. Alt settes utover på en utbrettet godt brukt avis. Ris (bhat), linsesuppe (dal), noen oppkuttede, rå grønnsaker, grønnsaks curry, yoghurt og hot pickels fordeles på tallerkenene. Det er gjort ekstra ut av måltidet i dag fordi jeg er på besøk. Vi spiser med fingrene som vanlig er og avslutter måltidet med nok en chai.

Maya og jeg går tilbake til Thamel. Jeg går hjem og Maya på jobb, det er tidlig på ettermiddagen og været er bra. Jeg er tankefull. Så mange mennesker sliter og så mange trenger hjelp her i Nepal, spesielt barna. Det antas f.eks å være ca 1000 gatebarn i Kathmandu av forskjellige årsaker. Enten sliter familier økonomisk og sender barna på gata for å jobbe, eller det er problemer i hjemmet som gjør at ungene rømmer hjemmefra. Alkoholproblemer i fattige hjem er ikke uvanlig. Skilsmisser driver også barna ut fordi det i et eventuelt nytt ekteskap ikke aksepteres andres barn. Det er mange barnehjem i Kathmandu og ellers i Nepal, og mange frivillige organisasjoner jobber med problemet, men behovet for hjelp er stort.

Jeg begynner å kjenne Maya og familien hennes og vil gjerne hjelpe med det jeg kan. Det koster så lite for oss i velstands Norge. For 1000 kr kan jeg batale for 1 års skolegang for enten Sobila eller Kritti, samt sørge for at jentene har det de trenger av skolemateriell.

er det noen som føler for å hjelpe Maya kan dere sende meg en e-post : linebtd@yahoo.no

MAYA OG KRITTI

P1180233.JPG

MAYA OG KRITTI, 6 YEARS OLD.

NY JOBB FOR MUKTI

P1180209.JPG

MUKTI (til hoeyre) var guiden vaar paa turen til Annapurna Basecamp i april. Naa har han og kona Mami gaatt i kompaniskap med vennen Raj (til venstre), og leier og driver Khangsar Guest House i Kathmandu.

Mami er hjemme i Japan og Mukti blir pappa for foerste gang naar som helst i slutten av september.

Mukti (to the right) was our guide to Annapurna Basecamp in April. He and his japanese wife Mami are now running Khangsar Guest House in Kathmandu together with a friend, Raj.

Mami is back in Japan to give birth to their first child in September.