GORAK SHEP

P1110828.JPG

EVEREST BASECAMP LIGGER PAA SNOEFLEKKEN OEVERST TIL HOEYRE PAA BILDET. DET ER UTROLG AA SEHVORDAN ISBREENE HAR SKOEVET STORE GRUSMASSER NEDOVER DALEN OG DANNET INNSJOER NOEN STEDER. ISBREENE SMELTER OGSAA HER SAKTE, MEN SIKKERT.

STEINKNUSER

P1110934.JPG

JEG PROEVER MEG SOM STEINKNUSER I NONNETEMPELET I EN LITEN LANDSBY VEST FOR NAMZE BAZZAR. FOR 5 AAR SIDEN BEGYNTE DE BYGGINGEN AV NYTT TEMPEL.

YAK MOEKK TIL TOERK

P1110698.JPG

YAK

P1110602.JPG

MINNE OVER DE DOEDE

P1110863.JPG

HER MELLOM TUCKLA OG LOBUCHE ER DET EN MINNEPLASS FOR DE SOM HAR OMKOMMET NAAR DE HAR KLATRET EVEREST.

HOEYTOERK I PHERICHE

P1110672.JPG

– HVER MORGEN RISTET DE HOEYET UTOVER PAKKEN FOR AA LA DET TOERKE I SOLA. – FOER KVELDEN RAKET DE SAMMEN HOEYET I HAUGER, PGA REGNVAERET. DET TAR SIN TID AA TOERKE HOEY MED KRAFTIG REGN HVER NATT.

UTSIKT VED LOBUCHE

P1110768.JPG

PHERICHE 4300 MOH

P1110676.JPG

TIBET SKRIFT OG "PRAYER FLAG"

P1110579.JPG

DET ER VIKTIG AA ALLTID GAA PAA VENSTRE SIDE. DET BETYR LYKKE.

LUKLA FLYPLASS

P1120050.JPG

EVEREST BASE CAMP TREK

I TO DAGER SATT VI PAA FLYPLASSEN I KATHMANDU, 
guiden min Iem og jeg, i haap om at flyet kunne ta av og frakte oss til Lukla opp i fjellene. Vaeret i Kathmandu var heller ikke det beste, men paa den lille flyplassen i Lukla regnet det og taaka laa tung, ikke forsvarlig flyvaer. Det var ikke annet aa gjoere enn aa vente, skravle med andre “trekkere” som var i samme situasjon og drikke te. Men ikke alle hadde like god tid som meg, og noen tok ikke sjansen paa flere dager med daarlig vaer saa de valgte en annen tur, hvor man kunne starte naer Kathmandu. Saa noen ble borte, mens andre troppet taalmodig opp paa flyplassen ogsaa dagen etter.

Tredje dagen var Kathmanduvaeret heller ikke paa vaar side, men Lukla hadde endelig klarnet, saa kl 8 satt vi i det 20 seters flyet og landet trygt i Lukla en halv time senere.

Jeg kjente allerede trykket i hodet fra hoeyden, foerste dagen. Selv om ikke Lukla ligger paa mer enn 2800 moh saa merkes det, i hvertfall for meg. De foerste tegn med knitring i bakhodet. Bare en ting aa gjoere, – ta det smaatt, gi kroppen tid til aa tilpasser seg. Vi gikk 5 timer foerste dagen til Jorsale. God sti, men som vanlig i Himalayafjellene, mye opp og ned.

Etter aa ha sittet aa meditert i 3 uker var det godt aa roere paa kroppen igjen. Litt slitsomt i staerten, men det kom seg. Vi gikk 5-6 timer om dagen, med en lunsj stopp underveis. Ogsaa her paa stien til Everst Basecamp var det tett med lodge og te-hus, med god mat. Litt enklere standard enn i Annapurna, og litt kaldere, men vi ble tatt godt i mot alle steder vi kom. Nepali folket er meget hjelpsomme og sosiale, med godt humoer og mye latter.  Jo lengre vi beveget oss oppover i hoeyden, jo enklere ble overnattingstedene og jo dyrere ble mat og drikke.

I landsbyene er det mange barn, i alle aldre. Mange jobber allerede fra de er svaert unge. Skolegang er ingen selvfoelge. Vi passerte en liten gruppe med unger som satt i en klynge og spilte med steiner som klinkekuler. “Namaste”, selv de minste slaar hendene sammen og hilser. Saa er all oppmerksomhet paa meg, jeg ser haapet i oeynene. De kommer loepnede, skitne og snoerrete. Smaa, brune hender stikker forsiktig frem, – “sweets?”
Jeg rister paa hodet. De loeper tilbake til de andre og oppmerksomheten er tilbake paa steinene og kameratene. Forsoeket verdt!

Vi stoppet en ekstra dag i Perisce paa 3500 moh for aa aklimatisere, men kroppen min var ikke helt happy. Allerede foer 4200 m fikk jeg litt magetroebbel og apetitten var heller ikke paa topp.  Det ble mye nuddelsuppe paa meg, det var det enkleste aa spise. Ogsaa hvitloeksuppe da, – som de lokale paastaar og vaere det beste for aa unngaa hoeydesyke.

Det var lite som minnet om at regntiden snart skulle vaere over! Det regnet hver dag, mer eller mindre, og skyene laa lavt, og taaka kom og gikk. Sikten var meget begenset. Noe deprimerende etter 5 dager. Det var ikke den store trafikken paa stien, det var fortsatt tidlig paa sesongen.  Som en australier jeg traff sa ” – man maa virkelig vaere glad i friluftliv for aa synes at dette er ok”! Og det skal vaere sikkert! Vi traff andre som snudde og gikk ned igjen pga vaeret, og ga uttrykk for at dette ble for mye for dem! Men Iem og jeg fortsatte sakte, men sikkert. Jo hoeyere vi kom jo stoerre var sjansen for at vaeret skulle klarne.

Vi kom til Lobuche paa 4900 moh ved lunsjtid, etter 700 m stigning. Det var for rask stigning for meg, hodepinen startet saa fort vi kom frem. Vi ventet noen timer i haap om at det ville bli bedre, men det ble verre og kl 16.30 gikk vi turen paa knappe 2 timer ned til Tuckla igjen, 300m lavere. Hodepinen forvant, jeg sov godt om natten og vaaknet tidlig neste morgen til klarvaer. Endelig kunne vi se fjellene rundt oss! Vi startet tidlig paa vei opp igjen til Lobuche. Vi fortsatt til Gorak Shep, paa 5100 m, ca 2 timer foer basecampen, og stoppet der. Everest Base camp paa denne tiden er en isbre uten saerlig mer. Det er paa vaaren det er stor aktivitet med klatring av verdens hoeyeste fjell. De fleste proever seg i mai  som skal vaere den beste tiden aa bestige Everest paa. Flere tusen proever seg, og noen hundre kommer til topps.

Naa tenkte jeg paa neste tur jeg skulle begi meg ut paa, Mera peak paa nesten 6500 moh, hvordan skulle det gaa naar formen naa var heller noe laber og jeg merket hoeyden mer enn jeg likte?

Vi hadde brukt 8 dager opp. Jeg hadde 3 dager igjen foer jeg burde vaere nedi i Lukla igjen, for aa kunne ha en hviledag foer Mera.  Vi brukte 2 lange dager ned igjen. Det er utrolig hvor mye enklere det er aa gaa ned igjen.

Jeg trodde magen skulle rette seg naar jeg kom ned i lavlandet igjen, men dengang ei. Den ble verre. Til min overraskelse var det en ny,  flott klinikk i Lukla saa jeg tok en tur dit og traff en hyggelig kvinnelig lege fra Sveits.  En test avsloerte at,-  joda, parasitter er det ogsaa i Nepal. Denne gangen var det Giardia. Har vaert igjennom det meste naa, tror jeg!

Jeg hadde to dager aa slappe av paa Sunrise hotel i Lukla foer
MERA PEAK