MOT NYE HOYDER I NEPAL

NESTE TREKK  . . . . . . . . . . .

I morgen tidlig starter turen til Everest Base camp (5360 moh)  og forhaapentligvis klatring av Mera Peak (6476 moh).
Jeg hoerer fra meg igjen om ca 4 uker.

Min turoperatoer, ADVENTURE  INTERNATIONAL, i Kathmandu er en profesjonell arrangoer og meget hjelpsom.  Anbefales paa det sterkeste om noen skulle ha planer om aa ta turen til Nepal.

www.advnepaltrekking.com

FRA HOEYE FJELL TIL DET DYPE INDRE

MED ROWERN PAA TAKET
 av en buss gikk turen tilbake til Kathmandu smertefritt.  Etter 8 timers busstur var jeg igjen paa Millenium Inn som er mitt midlertidige hjem i Kathmandu. Jeg ble tatt vel imot og fikk samme rom som sist, alltid hyggelig aa komme tilbake til kjente trakter. 

HVA NAA?

Jo, jeg hadde meldt meg paa kurs og sto paa venteliste. Haapet paa plass og tenkte som saa at faar jeg ikke plass saa er det nok meningen at jeg ikke skal delta. Jeg troppet opp paa kontoret i sentrum til avtalt tid, og det ble en plass til meg.

Foerste gang jeg hadde hoert om Vipassana var i India, dagen etter jeg var “i maal”, i Golden Tempel faktisk. En japaneser fortalte entusiastisk om kurset hvor de satt 10 timer om dagen og mediterte. 10 timer? hvordan gaa det an aa sitte rolig saa lenge og tilsynelatende gjoere ingenting? Hmmmm.

Jeg tenkte ikke saerlig mer over saken, men i McLoad Ganj, Dharamsala, kom Vipassana navnet opp igjen. Fortsatt kunne jeg ikke forestille meg at det var mulig aa sitte saa lenge. Ryggen og holftene mine var i hvertfall ikke klare for det. 10 dager i Tushita senteret med buddist filosofi og meditasjon var toefft nok. Men tanken modnet sakte…..

Etter 4 uker fikk jeg nyss om Vipassana senteret i Kathmandu. Naa var tiden inne. Naa hadde kroppen faatt sitt, saa naa var jeg moden for aa jobbe med topplokket. 

Tempelet ligger paa hoeyden nord for Kathmandu med flott utsikt. Klokken 4 paa ettermiddagen var jeg paa plass og traff igjen to andre deltagere jeg kom i prat med paa kontoret i sentrum. Bibbi fra Spania og Duddu fra Ungarn.  Duddu hadde deltatt aaret foer og praktisert et aar naa. Hun beroliget meg og Bibbi saa godt hun kunne. Hun hadde bare positive ting aa si.

Etter et lett kveldsmaaltid var vi innkalt til informasjonsmoete. Jeg hadde lest reglene og hadde underskrevet paa at jeg var inneforstaatt med hva jeg hadde aa forholde meg til. Igjen ble vi spurt onm vi var klare for aa bli paa senteret i 10 dager uten kontakt med omverdenen og foelge de disiplinerte reglene. Vi hadde muligheten til aa trekke oss naa om vi ville.

Saa var vi i gang!

DONG …..DONG …… DONG ….. DONG
Klokken var 4 paa morgenen. For en ukristelig tid aa slite seg ut av senga paa. Jeg droeyde lengst mulig. 20 minutter senere hoertes dong-dongen igjen og naa var det ingen vei utenom. Om 10 minutter skulle vi innfinne oss paa plassen vi var blitt tildelt kvelden i forveien, – i meditasjonsalen. Rask tannpuss og kattevask, i halvsoevne.

Alle satte seg pent og pyntelig paa hver sin pute, og jeg tenkte med gru paa hvordan denne skulle gaa. Aa sitte flere timer paa sykkelen er en ting, men aa sitte paa en pute paa gulvet med 1 kvadratmeter aa boltre meg paa er noe helt annet! jeg tenkte som jeg til tider gjorde paa sykkelen naar det gikk tungt, “et traakk av gangen”, – sakte men sikkert kommer man i maal. Dette var en toeff utfordring for hodet mitt som stadig er paa reise jorda rundt, og naa plutselig skulle konsentrere seg om hva som skjedde inne i kroppen! 

Jeg satte meg med beina i kors fast bestemt paa at dette maatte gaa. Det gikk 10 minutter, da klarte jeg ikke mer i den stillingen. Og resten av de 2 timene skiftet jeg stilling om og om igjen paa boltreplassen min, mens ryggen og beina verket mer og mer.

DOOONG ….. DOOONG  ………DOOONG …….. DOOONG
For en en vakker lyd!
Frokost i sikte, endelig. Foerste smaken paa tortur var over.

Det var ca 150 deltagere, 50/50 kvinner og menn. 10-15 av oss var vestlige ellers var de fleste fra India og Nepal. Vi gikk til matsalen. I Nepal sitter man vanligvis paa guilvet aa spiser, men jeg laerte meg fort aa komme tidlig nok i matsalen til aa sikre meg en av de faa krakkene! Til frokost var det servert boenner eller nudler, noen ganger broed eller groet, og soet te med melk. Det smakte godt etter 2 harde timer. Frokosten og halv time paa oeyet lettet paa trykket.

Klokken 8 var det paa’n igjen. Foerst en time, deretter 2 timer i torturkammeret (meditasjonshallen), med en 5-minutters vann, – tisse,- strekk-paa-beina pause. Naa hadde jeg aliert meg med puter etter avtale av laereren, til aa stoette opp etter alle kunstens regler. Det hjalp litt.

For at deltagerene skal kunne gaa i dybden av seg selv er det fra foerste kveld “noble silence”, total stillhet. Ingen kontakt med andre deltagere. Ingen prat eller kroppsspraak. Aa lese, skrive og hoere paa musikk er ikke lov. Ingen telefonkontakt med omverdenen. Kvinner og menn har ulike avgrensede omraader aa bevege seg paa. Alt dette for aa ikke bli distrahert i arbeidet med aa grave ned i sitt indre dyp.

Klokken 11 var det lunsj. Hver dag “Dal Bath”, den tradisjonelle retten som nepaliene spiser hver dag. Linsesuppe og ris med en variasjon av groennsaker og yoghurt. Rask lunsj ogsaa tilbake til senga. Aa gaa i dypet av seg selv er sterke saker, spesielt etter noen dager begynte virkelig reaksjonene aa komme.

Paa ettermiddagene var det 4 timer meditasjon med 2×5 minutter pause, saa kveldsmat klokken 5 som bestod av frukt, puffet ris og melkete. Klokken 6 nok en time meditasjon og dagen ble avsluttet med 1 og 1/2 time undervisning via video og meditasjon til kl 9. Foer klokken halv 10 var jeg i dyp soevn full av droemmer.

Smertene ble verre etter som dagene gikk. Jeg klaget over mye smerter i hofter, rygg og intens verking i beina. “Good! You are purifing your mind”. Ja ha …. det maa vaere mye skitt i hodet mitt saa vondt som jeg har. “Just observe, and accept the reallity of this moment”. Jo takk, lett aa si, men teori og praksis ……

Jeg tvang meg til aa sitte alle timene paa samme plassen de syv foerste dagene, det maatte jo ble en endring foer eller senere, forhaapentligvis til det bedre. Og det var toeffe tak. For naa hadde jeg faatt betennelse i foten, pga litt sopp mellom taerne som jeg hadde hatt noen uker, men som ikke hadde plaget meg. Naa slo de ut i full blomst. Knaerne mine var ulykkelige, hodet verket og skikkelig forkjoela ble jeg med hoste,  som utviklet seg til bihulebetennelse. Ja da ……dette gikk bra!

Pga betennelsen i foten fikk jeg plass ved veggen saa jeg kunne hvile ryggen og strekke paa beina saa blodsirkulasjonen ble bedre. Jeg led meg igjennom de 3 siste dagene med saltskylling av nesa, og varme og kalde fotbad med salt og sitron. Ikke ofte jeg tar smertestillende, men dette var en av gangene!

10 dager var over. Jeg dro tilbake til Kathmandu og til legen. Det maatte til 2 antibiotika kurer for aa faa orden paa kroppen igjen.

Men foer jeg forlot senteret var jeg fast bestemt paa aa dra tilbake fortest mulig. Jeg fikk tillatelse til aa ta 10 dager til, nytt kurs var i gang 2 dager senere.  Vanligvis maa man vente 10 dager, men siden jeg var utlending var det i orden. Denne gangen ble det en annen opplevelse. Med etterdoenninger fra siste uke begynte ting aa endre seg i mer positiv retning.  Jeg fikk en plass ved veggen og roen senket seg.

Femte dag paa kurset blir man bedt om aa sitte rolig, – uten aa endre stilling eller aapne oyenene i 1 time 3 ganger om dagen. Toeffe saker.  De 2 siste dagene kunne jeg med noed og neppe holde ut 1 time. Men det utrolige naa er at jeg kan sitte uten aa roere meg 1 time og vel saa det uten problemer. Og smertene er saa godt som borte. Oevelse gjoer mester!

Vipassana er en fantastisk teknikk. det beste med teknikken er at jeg har laert meg hvordan jeg kan kvitte meg med negative foelelsesmessige reaksjoner UTEN aa undertrykke dem ELLER la andre lide under min negativitet.   AV DENNE GRUNN ……….
…. har jeg en meget sterk foelelse av at flere kunne nyte godt av aa laere denne teknikken.
 

NORSKE LEGESTUDENTER I NEPAL

2007-06-26-DSC_6104.jpg

JEG TRAFF KATRINE (T.V) OG PIA PAA FOERSTE TUREN. LEGESTUDENTENE FRA OSLO OG HAMAR SOM HADDE PRAKSIS PAA ET AV SYKEHUSENE I KATHMANDU.

MUKTINATH TEMPEL 25. JULI TIL MINNE OM MOR

P1110201.JPG

PAA TRAPPEN TIL MUKTINATH TEMPEL 25. JULI 2007.
PAA FOEDSELSDAGEN TIL MOR. HUN VILLE VAERT 90 AAR I DAG OM HUN HADDE LEVD. DESSVERRE GIKK HUN BORT FOR 7 AAR SIDEN. TEMPELET HER LIGGER 3800 MOH, OG ER ET AV DE MEST HOEYTLIGGENDE TEMPLER I NEPAL. DET ER ET AVGRENSET OMRAADE MED FLERE TEMPELER. DETTE TEMPELET ER MEGET VIKTIG FOR EN NEPALIER, MAN MAA I HVERTFALL BESOEKE TEMPELET EN GANG I LOEPET AV LIVET. INNE I ET AV TEMPELENE BRENNER EN FLAMME OPP FRA KILDEVANN. FLAMMEN HAR BRENT I MANGE AAR OG GAAR ALDRI UT UANSETT VAER ELLER VIND.